Nanny McPhee har en tann som likner Leca-blokk og en vorte som antakelig har eget FN-medlemskap. Og hun får orden på folk.
McPhee-film nummer to er uventa intelligent sjarmerende, og den uproblematiske oppdragelses-magien skaper situasjoner som man også ville ha humret ekumenisk av i den mot-okkulturelle Misjonshøgskolen. En heks som tryller frem litt god moral? Festlig, Hartvig, festlig!
Det er krig i England. Fra London kommer to overklassebarn i ufyselige krøller og skal bo i gardsgjørma til tante Maggie Gyllenhaal i stedet for å bli bombet. Maggie sliter, for ektemannen Ewan McGregor forsvarer fedrelandet utenlands (nei, ikke Afghanistan), og rundt gjerdene lusker onkel Rhys Ifans (med Biggles-krøller) og representerer fremskrittspartisk bonde-fiendtlighet. Han vil at gården skal selges.
Da vet vi alt som skal skje. Bortsett fra detaljene, og de er koselige som knekk. Edelweiss er en hekse-ravn som spiser vinduskitt og raper. Maggie Smith spiller utsklidd landhandlerske som tror kumøkka er piknik-puter og finner seg fint til rette. I en virkelig minneverdig scene driver grisungene med synkron-svømming.
Den enkle familiefilmen blir spennende uten for alvorlige fordommer, og den fortsetter å være snill uten at det fører til prøvelser for sarte mager. Og så er det noe med lyset. Akkurat nå for tida, da fargene er i ferd med å gå i hi, gleder «Nanny McPhee og Det store smellet» med en overveldende, generøs soltilbedelse som gjør bedre enn tran.