Han vil bli forfatter, siden han er for sosialt mislykka for andre yrker. Mora bor med en Jerry Garcia-etterlikning som heter Jerry, faren deler livet med en ung blondine. Men den sjølhøytidelige nerden Cera treffer ei drømmejente som har bilder av Jean Paul Belmondo på veggen og snakker åpenlyst om sin våte skjede, som om hun skulle være noe de gamle NRK-veteranene i P3 hadde funnet opp. Så blir han lykkelig forelska. Vi andre syns hun er litt mye.
Livet til den unge Cera blir litterært tungvint og sosialt omskiftelig. Hvis jeg hadde sett «Youth in revolt» i 1983, ville den fungert som en dristig, intellektuell åpenbaring, men nå virker historien om den kåte smånerden allerede så forslitt at man kan høre humringa fra aldershjemmet. Garcia blir erstattet av parodipurken Ray Liotta, men verken han eller de andre rollefigurene fører til varigere vidd enn kransekake-vitser. Det gale med filmer som dette er at manusforfatteren skaper en skikkelse som egentlig er som skapt for satire – men regissøren er en snufsende ungdoms-nostalgist som insisterer på at alle idioter er gode minner. Det blir humor uten brodd. Det blir sarkasme med tårer i auene.
Mot slutten av filmen kommer pornoscenen for oss karbo-vegrere: Da sitter en hel familie og spiser potetstappe. Jeg ble så opphissa at jeg måtte lese to Twitter-meldinger for å roe meg ned igjen.