Amerikanere er redde for alt. De er redde for sine egne unger som de syns griner høyt hele tida og lager merkelig stinkmørje som amerikanerne kaller «poop». Og de er redde for å forplikte seg overfor andre mennesker, og de får allergier av ordet elske, og de er redde for sjelesunnheten, samfunnet, sosialkontoret og samtida. Men reaksjonære tilhengere av økonomisk frihet – de stoler de på – de farligste folka som finnes.
«Life as we know it» er en relativt smidig, velspilt romantisk komedie, og det er så mye dumt der at man bør måpe for at hjernen skal få luft. Humoren er som et forsøk på befruktning uten inntrengning. Det som skulle vært komiske poenger, stanser på halvveien og blir til konvensjonelle funksjonalitetsbobler.
Men OK. Katherine Heigl er ei tannrik blondine som spiller filmer med sjenerøs nervøsitet. Hun beveger seg liksom på den almodovariske krisekanten med en relativ trygghet. De tynne beina sjangler, men hun står. Hun er flink, og hun er lett å like. Josh Duhamel er en tidligere bygningsarbeider på 1,92 m, og egentlig skulle han ha sittet ytterst på jernbjelker og plystra etter New York-sekretærer i lunsjbreiken sin. Han har det fryktelige, reaksjonære, infantile som kalles guttaktig sjarm. Av grunner som bare Gud aner rekkevidden av, funker han ålreit på film.
Så derfor: Gjennom den plakat-tørre jungelen av desktopp-klisjeer klarer de to seg bra. Filmen handler om to som ikke utstår hverandre. Men felles venner dør og lar dem arve en ettåring. De må bo i de dødes hus og oppdra barnet der, en skjebne som tas i mot som en scene fra Jackass 3D. Ja, den hysteriske skrekken er sjuk, og egentlig ville det vært bedre for verden om noen trodde hovedrolle-personene var hester og skjøt dem. Ikke desto mindre. Det blir en trivelig film for romslige mennesker. Menn derimot bør holde seg hjemme.