Jeg lover hysteriske latteranfall, frykt, spenning, skam, kvalme og brekninger, beundring, avsky – og en liten dråpe kjedsomhet.
Jackass-gjengen lever utrolig nok ennå i beste velgående, og med sin tredje kinofilm tar de steget inn i 3D-alderen. Selvfølgelig holder de litt ap med det nye kinoformatet også før de setter i gang på sitt sedvanlig meningsløse vis med sinnssyke stunts og pek som innbefatter store mengder bæsj og spy, ville, farlige (og ekle) dyr, skjult kamera, smertefulle eksperimenter, høy risiko og bakholdsangrep.
Her har gjengen både klekket nye stunts, samt laget nye variasjoner av gamle klassikere.
«Jackass»-fenomenet er den ultimate «guilty pleasure»: Her er flust med stunts og pek de fleste av oss i teorien både avskyr og tar prinsipielt avstand fra. Fordi det er for infantilt, for ondt, for dumt, for ekkelt. Og likevel ler vi oss skakke. Det er vanskelig å forklare hvorfor, men vi gjør det.
For midt i denne mannlige meningsløsheten finnes en nysgjerrig og kreativ livsglede og en vilje til å gå hele veien som en ikke kan la være å beundre.
«Jackass»-fenomenet vil bli stående som en av de største popkulturelle markørene for 00-tallet, en destruktiv villskap født på kjedsomhet. Sjangeren er kanskje på hell, vi har sett det meste før, men Jackass kicker fortsatt ass. Og 3D-effekten er ikke for påtrengende. Heldigvis.