Denne gang er det en liten havskilpadde som heter Sammy. Han starter med Odd Børretzens bekymra flaskepanter-stemme – men etter hvert blir han en nyfødt liten skilpadde som både får en god venn og en god kjæreste. Han mister dem stadig vekk og treffer på havsøppel og lasteskip som slipper olje, marine hippier, hvalskyttere og utrolig mye rart. Hver eneste skapning på hele jorda er så søtt animert at du får følelsen av å bli utsatt for en lokkemann. Og OK. «Sammys eventyr» er belgisk, og hvis du forteller folk at du skal på belgisk barnefilm, fører det til upassende kommentarer. Jeg bare nevner det. Si gjerne du skal på Sammy-filmen, men ikke at den er belgisk.
Det skjer i grunnen ganske mange oppskakende ting i filmen om Sammy, og de fleste blir behagelig fort borte igjen. Det er som når en eldre mann skal fortelle om livet sitt mens han egentlig er uutholdelig pissetrengt, så han skynder seg av gårde og gjør ikke noe spesielt ut av livstruende dramatikk en gang. Oi, der var en hai. Skummelt! Borte! Oi der var en propell. Skummelt! Borte. Oi der hadde visst Shelly en kjæreste. Leit! Borte.
Men hvis en ser bort fra denne europeiske tilbøyeligheten til å gi avkall på gode poenger, ser det helt ut som en amerikansk film.