«The lost boys» var en magisk trivial-kulturell pakke for alle de rikt uansvarlige som på åttitallet nøt friheten ved å være dum.
Ekorn-kameratene Corey Feldman og Corey Haim var så søte at de kunne ha søkt asyl i Hakkebakkeskogen, og de spilte en hyggelig, men nifs vampyrfilm som var oppkalt etter gjengen til Peter Pan. I bakgrunnen sang LA Guns «Cry litte sister» så drøvlene ville sprekke av rånete medfølelse. Det var perfekt, og Joel Schumacher hadde regissert med de følsomt trendsøkende fingertuppene sine.
I dag kommer overraskelsen, som er en «Lost boys 3». Corey Feldman blir førti neste år, og han spiller en slags strandboms-aktig eldreversjon av Edgar Frog i en oppfølger som alle vet skulle hatt terningkast spy, for sånn er det med oppfølgere etter tusen år. Corey Haim er død både i virkeligheten og i filmen. Men Feldman er deilig til stede, med nostalgi-humor og så mye kalifornisk strandtøffhet at du mistenker ham for å le av folks fordommer: Jeg kan kødde med dere. Bare se.
Feldman kommer inn i filmen med bamsefarstemme, battledress og bandana over dude-håret, men han bor i en hippie-kitschete campingvogn som er dekorert med utryddelsestrua skjell og bitre minner. Han forsøker å selge gamle tegneserieblader og krangler på prisen.
Så kommer dama med briller og er på jakt etter vampyrjeger. Feldman driver med det, for ingen ville ha drukket blodet hans uansett. Mannen har bodd i tjuetre år på stranda i California. Syklister ville ha mistet sine gule trøyer av å puste inn septiken hans. Corey søker hjelp hos vampyr-yodaen i ørkenen, en slags Fonda-gubbe med ranerlue og tomt blikk. Han har laget Reodor-våpen med kaliber som elefant-anus, og mye deilig skjer.
Kanskje er jeg bare snill, men det virker som om den nye filmen er laget med en presis, velregissert og velberegna humor som fjerner snusete nåtids-fornuft.