En skuespiller som heter Jay Baruchel og ser sånn ut, spiller en tynn og lite påakta gutt med fæl familie, men som ved et Tingeling-mirakel blir han kjæresten til ei dame som er så bortinatta perfekt at eldre menn får kvisene tilbake av å se på henne. Det er med andre ord Skjønnheten og Udyret, og egentlig burde filmen handle om hvor psykiatrisk faretruende det kan være hvis ei ung jente faktisk liker en gutt fordi han er sjarmerende og snill og trofast.
Han jobber i sikkerhetskontrollen på flyplassen og har utsøkt geekete kamerater av den lite utviklende sorten som ville ha forårsaka at Einstein søkte jobb i Clas Ohlson-kassa fordi han var interessert i tekniske ting. Så kommer Die Beist. En slags apotekerblondine med Dr. Roberts-bryster og så fantastisk hud at man kan bli dømt for landssvik hvis man tar på den uten å synge nasjonalsangen.
Men så liker Molly den rare gutten. Da blir du nervøs, men han er så forskrekka at han antakelig ikke blir lei seg når han blir dumpa, så du tåler det. Og filmen blir ganske søt, ganske karismatisk – og verden er god når rollefigurene er så lite troverdige at du kan tillate deg å tro på dem.