Folk som er under 50 år, kan ha det for seg at det ble laga barnevakt-vennlig pyse-splatter i 1981. I kulturhistorisk sammenheng er nyutsendingen av «The evil dead» en påminnelse om at alle ungdomsskolelærerne, alle sørlendingene og deres mødrete slektninger virkelig fikk et alvorlig kultursjokk da vidéoen (vidéo er et stavangersk åttitallsord) kom til Norge. Sam Raimis legendariske hyttetur-skrekk tar de uimotståelige grusomhets-ritualene fra tiåret før langt ut i fysiologisk utfordra sprutefantasier og lager kjøttfarse av dem.
Historien har den samme ferie-malen som nordmenn nå lager skrekkfilmer etter. Fem unge i gul amerikaner skeiner seg skjebnesvangert opp i småskauen for å overnatte på hytte. Der oppdager de noe så skummelt udødt som en spolebånd-opptaker. På den forteller professor Daud Nå at hans kone antakelig er blitt besatt av en sumerisk demon. Vi skjønner straks at alle jentene kommer til å bli religiøst utagerende, og det med så ubegrensa bruk av rått kjøtt at de ikke ville fått gifta seg inn i familien Idsøe en gang etterpå. Det skjer. Den siste blir like akutt-demonisert som utålmodig trebarnsmor i rundkjøring, og utvikler seg til ei populist-surrealistisk, smilende demondokke. Kjut.
Filmen er en snedig blanding av opprinnelig grapse-kreativitet og så gamle klisjeer at de oppsto i en apokryf tegneserieversjon av Det gamle testamente. Raimi kikker inn hyttevinduer i naturnatta og avslører at kvinnebryster i 1981 så ut som kroppsdeler og ikke som designer-serviser. Dama med nesa går utforbi. En nifs supermåne vokter skogen, og dermed kommer noe som likner ambulerende barhytte og angriper henne. Det er vanvittig primitivt etter standarden i våre spesialeffekt-tider – familien til Raimi (både Ted og Ivan deltar) står antakelig med hver sin pinne og pirker i Ellen Sandweiss før hun klarer å løsrive seg og tumler tilbake til hytta med sprettende sumerer i hælene. I hytta blir hun demon og nedstengt i kjelleren. På venninners vis utvikler også de andre damene seg til misnøgde djevler, og etter hvert har grøsserfolkets yndlingsmann Bruce Campbell mye å gjøre og så svære pupiller at man skulle tro han hadde sniffa skogsdufter.
Nei, dette er ikke filmen der Campbell har surra motorsag på armen. Men hjelpe og trøste så blodet skvetter – samtidig som grønn mais-stuing velter ut av hodene på knuste demoner.
Jeg vil tro at enkelte akademikere i stygge joggesko vil se klokka som går baklengs som en Bergman-referanse (men hans er uten armer, og det skjer bare med folk her). Det kan også være at religionsforskerne på UiS har innvendinger mot bruken av sumerere, ettersom de egentlig fant opp englene og faktisk skrev historien om Adam og Eva som siden havnet i Det gamle testamente.
Følg meg på Twitter: @arilabra