«Nattevagten» var en passelig utfordrende film for Lille Mie og Lille Per og Lille Ole og Lille Klaus. Så kom «Pusher»-filmer og mye nerveslitende liksom-realisme. Med «Valhalla rising» klarer Nicolas Winding Refn å få til noe så uventa som kjedelig vikingfilm, der Mads Mikkelsen spiller mekanisk drapsmaskin med ett ansiktsuttrykk, ett øye og en evigvarende bar overkropp i altfor kjølig vær.
Filmen kan muligens være en utfordrende påminnelse om at menneskene var dyr før. Den gang vi tilhørte naturen og ikke Gutenberg og Albert Schweitzer, gikk vi bare rundt og oppførte oss som resten av naturen. Der er en mann med stygt skjegg. Riv ut innvollene hans og spis dem. Og ikke bare det. Når de kristne dukker opp med sine steinharde prestefjes, driver de også og slår i hjel folk og brenner dem for løye. Vikingtida er slett ikke sommer-mild som meteorologene tror. Viddene er kuldeslåtte, lysflate, visjonsfattige heier med tåke og grølt gras. Vikingene sitter rundt med triste øyne, for de aner ikke at Senterpartiet en gang skal komme i regjeringsposisjon. Mikkelsen er en slags Fight Club-kjempe med slave som yrkestittel, men han bestemmer seg for ny karriere og blir med de forvilla kristne til det hellige land, som er fullt av vestlandsfuruer og likner ei vik på nordsida av Kjerkøynå.
Winding Refn laget to Pusher-filmer og den fæle filmen «Bronson», og han er i stand til å kjede begeistringen ut av et shotsfyrt vorspiel med fredagsfrie frisører. Han har jeg gitt opp.