Det gjelder ikke den uformulerte Blair Witch-spøken fra det høye nord der Norges svar på Wayans-brødrene holder til: Et kollektiv-nepotistisk filmbrødreskap som forsøker å kompensere manglende stil med mangel på sjarm. Det er en mangel for mye i den setningen.
Tommy Wirkola laget den deilige splatteren «Død snø», men parodien Fjordheksa ble et sjuskete, ugjennomtenkt, poengfritt, lokalpatriotisk amatørprodukt av den sorten som du av og til får se hvis du ramler innom samisk barne-TV.
Det hjelper langt fra at Kristoffer Joner er med som ungdomsskolelærer med eksamensfornuft og Jimi-hår. Filmen om heksa som suger sjel er dønn, dirrende, bedritent pinlig i scene eller scene. Replikkene er som bygderevy, skuespillerne ville ha blitt redigert ut av sin egen mors hjemmevideo fra julaften.
Akademikere vil kanskje oppdage at Kurt Josef Wagle er en indikasjon på at tromsøfolk og deres etterlatte er Norges slave-befolkning, og at de har reagert mot mangfoldige hundreår med undertrykkelse ved å finne opp fraværet av humor. Kvinner som har vært gift lenge med nordlendinger, begynner å drømme om menn i dress, og hvis du sier torskemølje, kaster de Ipaden sin etter deg. Hvis du sier Rorbua, griper de etter froskemannsdrakten.