Det finnes ikke håp om tørre øyne, det finnes ingen måter å unnslippe den særegne blandingen av nedtrykt sykdoms-angst, djup, intellektuell tristhet og takknemlighet med tjukk hals. Barna sitter i rullestol, og de kommer til å dø snart. Deres eneste håp er den gale Nebraska-forskeren Harrison Ford, og noen må skaffe ham penger til å utvikle medisiner som forlenger de dødsdømte barnas liv.
Det finnes to roller i filmen. Brendan Fraser spiller djupt fortvila pappa. Han tror at en mann blir en mann hvis han ser oppskaka ut hele tida. Men fortvila fjes virker ikke sånn. Du føler bare at her er et menneske som egentlig vil unnslippe problemene i stedet for å skape løsninger. Stilig fortvilte menn har faste, besluttsomme fjes.
Harrison Ford er det asosiale geniet. Han spiller tung rock i laboratoriet og har Budweiser i kjøleskapet, han hiver kollegene ut når han ikke liker dem og er motstander av orden og struktur. Ford er et godt forbilde for folk som jobber i kontorlandskap. Fraser spiller en sorgtynget forretningsmann, og han skal forsøke å skaffe pengene og de som vil jobbe med den aktive forsker-autisten.
Filmen er basert på en autentisk historie, og den er ikke nødvendigvis veldig god. Men jeg står ved at den er rørende.