Ikke desto mindre: Gubbene regjerer filmfestivalene, og der går de og venter på at seilskutene skal komme tilbake. Derfor fikk Shirin Neshat regiprisen i Venezia for en rotete og sentimental kvinnefilm som til sjuende og sist bare blir enda en demagogi.
Munis er en kvinne som ikke vil gifte seg og blir innestengt av sin pietistiske bror. Hun tar livet av seg for å kunne bli med i opprørsbevegelsen i Teheran, 1953, og fordi hun er død, kan hun bevege seg rundt som en mann. Faezeh føler seg truet av menns aggressive seksualitet. Zarin er prostituert, og rømmer etter at kunden mister øyne og munn – og vasker seg ren i kvinnebadet. Farrokhlaga er en femti år gammel kvinne som hånes av mannen og drar fra ham.
Tre av kvinnene samles i en klostermild eventyrhage i naturen, og der utvikler de sin trygghet, mens spøkelset drar rundt i gatepolitikken. Men politikk og tradisjonelle og famlende offer-skildringer av kvinner går sammen til en uforståelig blanding som man antar utgjør et budskap. Vi begynner å mislike iranske menn uten at vi egentlig aner grunnen, vi holder med en eller annen opprørsbevegelse som vi ikke vet hva vil. Til slutt kommer soldatene marsjerende inn i den hemmelighetsfulle hagen, og da blir det bare tull.
Dette er ett av filmverdenens viktigste paradokser: Følsomhet og uvitenhet skaper et slags barne-engasjement og en patetisk illusjon om å ha forstått med hjertet. Mange tilhengere av gamle filmer vil like «Kvinner uten menn».
Filmen er tatt opp i Marokko.