Det er en heftig skildring av tilgivelsens religion, og den er ikke bare det: «Agora» er en historie som skildrer de intellektuelles vantro forskrekkelse når religionenes gjørmete tsunamier vasker over dem. Det er en film om kristendommen, og det er en film om islam og alle bevegelser som syns de står over både vettet og menneskeligheten fordi de er så viktige.
Rachel Weisz spiller en nydelig rolle. Hun er som en åpenbaring av Bodyshop-sunn hud og djupe universitets-tanker. Gjennom mennenes marmor-mysterier vandrer hun tankefullt og sårbart og motvillig. Når gatas krøllhåra kronprins forsøker å gifte seg med henne, gir hun ham ei fille med menstruasjonsblod og sier: «Sånn ser mitt indre ut. Det er aldeles ikke harmonisk».
Den unge, sterkt prisbelønte chileneren Alejandro Amenábar har virkelig fått henne til å se ut som en alvorlig marsipan-gudinne, en hyllest til kvinneligheten i det tenkende mennesket. Det er fantastisk rolle fordi den er sterk uten å være sur. Amenábar skrev den for Weisz.
Historien er ellers sånn: For nesten 1700 år siden fantes det en matematiker og astronom i Alexandria, og hun het Hypatia. Romerne hersket over Egypt i småsløv rødvins— og pastarus, egypterne hadde sine egne litt slitne guder, men Hypatia interesserte seg mer for hvordan i helsike det kunne stemme at alle himmel-legemer beveget seg i fullkomne sirkler.
Så fant dama ut av det. Jorden beveger seg i en elipse. Man skulle ha trodd at noen ble glade. Men neida. Akkurat da hadde de kristne bestemt seg for å banke jødene, og som en naturlig fortsettelse av en allerede litt humpete krigssti, fikk de for seg at Hypatia måtte bekjenne seg til Jesus eller bli steina. Hun ville ikke.
Følg meg på Twitter: @arilabra