Hun beveget seg fra det uimottvistelig pjuskete til å bli ei slags mediesvane; en kneisende, fjørkvit høyhet som kunne gå rett inn i filmer og spille korpie-damer sånn at de fikk ereksjon i Verdensbanken.
Sånn er hun i denne filmen. Hun spiller riktignok en autentisk amerikansk dame av den sorten som sier ting rett til folk fordi hun har penger nok allerede. Men likevel. I sine plaststramme Barbie-slacks (unnskyld, historisk betegnelse på kvinnelige langbukser) og krøllefrie, pantykrevende skjørt (panty var noe som holdt på plass lår og rompe før aerobicen ble oppdaget) ser hun ut som et feministisk voksenkvinne-ikon. Det er ikke til å tro.
Det finnes nesten ingen grunner til å se denne litt rare kjæledyrfilmen, men det som finnes av underholdningsverdi, heter Sandra Bullock. Hun tar seg av en underprivilegert og overvektig ung mann som får sove på sofaen sjøl om han er større enn den. Etter hvert gjør hun ham til lykkelig menneske og sportsstjerne etter det gamle Shawshank-prinsippet. Ingen kommer til å bli mer intelligente av å se den delen av filmen, slik det også var med «Shawshank redemption».