Persevs er kanskje ikke en engel, men han er i hvert fall guden Zevs’ uekte sønn og en vanlig fisker. Nær nok for meg og antakelig for Anne Kalvig. Når han drar til Hellvete (det fjerne Hellas) og forbi sammen med den monumentale macho-dansken Mads Mikkelsen for å kverke monsteret Kraken, da kjenner du det der hvor Glavaen bor. Det klirrer i testikler, og prostata jamrer begeistra. Mikkelsen smiler aldri. Han er forbanna på de som styrer i himmelen og kunne aldri fått jobb i Jyllands-Posten.
Den franske «Transporter»-regissøren Louis Leterrier har laget «Clash of the titans» som et henrykt løgnas-historisk smøreri.
Sam Worthington spiller Persevs, og det er han som skal bære sølvsverdet og felle et naivt sjøuhyre. Våpenet er en gave fra gudene, så Percy må nevne det i selvangivelsen og bringe det inn til Forsvarets gavelager etterpå. Det er også Excaliburs fetter og kanskje det første lasersverdet.
Kraken er patetisk og rørende og skremmende samtidig. Den ser ut som en mjukpenis eller et såra foster, med diger, forvridd kropp. Representanten for det evig ufullkomne i Universet. Før posse-gjengen kan forsteine ham, må heltene hogge hodet av Medusa, de må ri på temma skorpioner, de må ta goth-fyrsten Hades, som kommer fra lavariket og vil ta knekken på menneskene. For også i denne filmen har gudene mistet tålmodigheten med oss, og også i denne filmen sender de dødsengler.
Ideologisk sett: «Clash of the titans» handler også om menn som trosser gudene og forsøker å skape sin egen virkelighet. Det er vår tids teologi.