Prinsen av Persia ble født i et ganske populært dataspill, og den fremste kvalifikasjonen hans er evnen til å løpe langsmed vegger. Men Newton-vegringa er ikke det eneste okkulte i Mike Newells filmatisering: Tidens Sand kan nemlig fikse det sånn at du skal få en dag i går i stedet for i mårå, og så kan du virkelig gjøre om att det du angrer. Og ikke bare det: Gudene ble utålmodige med menneskene blablabla, og men en prinsesse ba for dem så osv. Der er vi igjen. Det er titanenes klask, og det er legionenes straffe-ekspedisjon. Filmfolk går rundt og rundt en menneskeskapt misforståelse om forestående katastrofer som om den var en enerbærbusk.
Også denne filmen har en uekte sønn, som er den utvalgte. Jake Gyllenhaal spiller Dastan, som ble adoptert av Kongen da han var en liten slumunge og har vokst opp i skyggen av høyrøsta prinsebrødre. Gemma Arterton, som spilte englefjeset Io hos titanene, er prinsesse Tamina i denne filmen. Det er hun som skal flykte småkjeftende sammen med den tungøyde lett-prinsen, og det er hun som bærer tidens sand akkurat der hvor tannlegen din ikke skal ha blikket. Hun er en melbollesøt, iransk kosejente med hamsterkinn, men dessuten kjerring-arrogant på den klassiske «Er det du som har forlatt toalettet med doringen oppe?»-måten.
Det er med mange kule ekstra-skikkelser i denne filmen. Alibabiske Katthult-røvere, pseudo-afrikanske kniv-mystikere og dessuten Ben Kingsleys brennende Quislings-øyne. Han forfalsker bevis. Slem onkel, slem onkel.
Dessuten handler også «Prince of Persia» altså om Dommens Dag. Det sviver utrolig mye armageddisk angst rundt i klima-hysterikernes kjølvann. Dessuten er det en del av filmens politiske pedagogikk at de idiotiske perserne invaderer og okkuperer byen Alamut fordi utro spioner har innbilt dem at alamuttene driver med ulovlig produksjon av masseødeleggelses-våpen der. Kjenner igjen?