Noen ytterst få ganger fører det til rørende film, rett og slett fordi de er dansker og snakker så meget og så inntrengende at man blir ramma av Stockholms-syndromet og elsker dem for å slippe unna. Men så har du sånne som denne filmen, som forteller en opplagt, paradoksfri moralhistorie med så skole-hvide usannsynligheter at det smerter. Scene etter scene kunne vært tatt ut av Helsedirektoratets brosjyre «Vold er ikke svaret».
Susanne Bier har laget noen av de fineste danske dramaene. Her bommer hun med alle ti fingrene uavhengig av hverandre. Mikael Persbrandt spiller en overmenneskelig snill lege uten grenser, og han har en sønn som blir mobba på skolen etter det litt grove NRK-prinsippet «Alle gutter med rødt hår slår». Dansk films dystreste framtoning Ulrich Thomsen spiller enkemann og far til den fullstendig ubegripelig ufølsomme Christian, som veksler mellom å være Batman og IRA-morder fordi hans mor døde av kreft. Da den slemme bilmekanikeren slår grenseløse Persbrandt, fordi arbeidere er primitive mennesker, oppstår en familiekonflikt som etter nesten to timer fører til at guttene bygger ei svær, diger bombe. De er 10 år eller noe, og de skal drive bombeterror.
Bomba var en god idé, for den fører til at skilte foreldre kommer sammen, alle blir lykkelige og snille og den sørgende gutten blir glad i faren sin igjen.
Hvis dansker går lenger ut på landet, havner de enten i Vesterhavet eller i Storebælt, så det kan de ikke. Likevel.