En god film eksellerer enten i stil, innhold, provokasjons-spisshet eller skuespiller-genialitet. Dette er aldeles på det jevne og på det ubarmhjertig ujevne.
Historien om den vennlige mannen som kommer ut av fengsel, er en slags Olsenbanden På Sengekanten, og i lange, poserende longører viser den fram det opplagte med sein begeistring. Personene ser framfor seg og ser framfor seg, fortrinsvis med samme forknytte eller forpinte samfunnsskade-fjes. Bjørn Floberg og Gard B. Eidsvold spiller to satirisk oppdaterte Olsenbanden-medlemmer og er loppemarked-akkvisisjoner fra loftsrydding i dansk og engelsk komediekrim. De er ei sann plage, men imponerer antakelig folk som aldri har sett film før, slik Max Manus gjorde.
Bjørn Sundquist er noe for seg sjøl, slik han pleier: Værsté-eieren Sven snakker manisk, umelodiøst som en Venstre-politiker og fungerer som et gåtefullt menneske på randen av takk for i dag. Jorunn Kjellsby spiller vertinne og «kvinnfolk»-karikatur som i siste instans bikker ubehagelig over i det feminist-følsomme (som om Mr. Beans vertinne ble spilt av Brenda Blethyn). Jannike Kruse er bakrommets uberørlige Merete og en fin norsk gjentakelse. Alle arbeiderklassefolk av den sorten som lider av hjernesvinn og manglende personlighets-utvikling.
Jeg ramser skuespillere, for filmen består av tablå-figurer. Fortellingen om morderen Stellan Skarsgård som kommer ut av fengselet, får seg jobb, blir oppsøkt av sine tidligere medkriminelle, ser trist ut, har sex her og der, forsøker å treffe sønnen, har sex mest der og siden blir dypt rørt av familieforøkelse, er ikke akkurat stor fortellerkunst. Dette er en tradisjonell og klisjébugnende historie uten vri. Mens jeg så den, kjeda jeg vettet av meg.
Men etterpå oppsto en rar innlevelse. Jeg oppdaget at Skarsgårds milde monomani forfulgte meg som en kryddersmak i bakhjernen og at skikkelsen hans hadde satt seg. Antakelig er skuespilleren større enn rollen, og antakelig begynte jeg av sentimentale sympatigrunner å konstruere en holdbar personlighet sjøl av den psykologisk usammenhengende rollefiguren. En interaktiv hybelboer. Skap ham selv. Det er veldig bra. Det betyr at Skarsgårds uutgrunnelige Droopy-fjes faktisk hadde nådd fram som byggesett for et levende menneske.
Følg meg på Twitter: @arilabra