Den starter med at de to karisma-katastrofene Paz Vega og Jason Clarke har en skumringssamtale om filosofi som ville ført til at Morten Harket sang Take for me og gikk ut i tåka for å se klarere. Finnes det regler for ekteskapet, for kjønnslivet, for fluefiskerne og dekkbytterne og alle de folka som insisterer på å gå baklengs i fotgjengerfeltet for at ikke framtida skal forurenses?
Jeg tror det gjør. For Vega forsøker å leve et flørtent, frihetsflaksende fantaliv som gift flokse, og det blir merkevare-geniet og finansgiganten Clarke så lei seg av at han banker opp en franskmann, søsteras ektemann og til slutt også Vega. Da sier ektemannen til Vega at du får ikke se kona mi mer.
Hvis jeg ikke visste at Smith-familien består av hyggelige, anstendige mennesker, ville jeg trodd at filmen ble laget for å vise fram den andalusiske skuespillerinnens frodige, modne kroppslandskaper, og så ville amerikanske kvinner begynne å spise karbohydrater igjen. Problemet er at dama ser ut som en Basic Instinct-etterlikner. Hun har trekkfulle truser og går i hvit innendørspels av den sorten som får kvinner til å virke ustelte. Som å komme på foreldrelagsmøte i cocktailhatt og påstå at man heter fru Johnsen.
Slutten er anstrengt psykologisk. Jeg har lest bruksanvisninger fra Ikea som var mer poetiske. Jeg har sett bilder i katalogen til Biltema som var mer sensuelle. Ah, antakelig ikke.