Min erfaring er at 3D er oppskrytt. Men akkurat her, når teknikken brukes til å framstille flygende krek og vektløshet i verdensrommet, skapes en lekker følelse av hvor deilig det måtte være å fly og sveve.
Det handler om tre amerikanske fluer, Nat, I.Q. og Scooter, som sniker seg med Apollo 11 på menneskenes første reise til månen. Insektene er søtt og ypperlig animert og de norske stemmene er gode. Miljøskildringen fra flueslekta byr på morsomme detaljer å kose seg med. At russiske skurkefluer får sette fart på en litt for snill spenningskurve, er temmelig oppkonstruert, men okeida. Krigen var kald den gang.
Visst er Neil Armstrongs ord fra månelandingen legendariske. Men regissør Ben Stassen nærmer seg det sentimentale så sterkt at man skulle tro han var fra USA, ikke Belgia.
Snodig blir det at den virkelige Buzz Aldrin i et ikke-animert etterord forsikrer at det aldri var en flue med på måneferden. Snakk om å smekke i hjel filmens egen grunnidé!
kristin.aalen@aftenbladet.no