Her har filmskaperne villet så forferdelig mye at du får følelsen av å se en følsom Sjostakovitsj-tolker i Grand Prix-semifinale.
Tegningene tilhører en museumstegnestil som er ganske fascinerende hvis man er trøtt i beina etter shopping og vil slappe av på benken med 1500-talls-malerier som ikke anstrenger synsnerven eller plager ørene med åpne insinuasjoner og gateselger-støy. Det pysete suppehoffet er skildret med en oval visuell ironi som er en kunsthistorisk spøk, men som kjedet vettet av femåringen etter to-tre minutter.
Den statsvitenskapelige fortellingen om mus og rotter som lever underprivilegerte liv i et nevrotisk supperåd der ingen egentlig har det godt, er heller ikke veldig engasjerende. Jeg kan forestille meg at nyfrelste politikk-nerder i 15 års alderen vil ha moro av å finne metaforer for Norges undertrykkelse av Svalbard, Sovjetunionens undertrykkelse av alle og USAs undertrykkelse av undertrykkere.
Det er virkelig ikke en dårlig film. Den er bare så uforstyrret kjedelig at man kan kjenne støvet fra pris-juryer over hele verden kile den allergiske aggresjon langt inni neseborene.