By-veik og blokk-bleik i kroppen, langhåra som en kassert filledokke, lys og trist. Han ser ut av vinduet i blokka at den mørke flytter inn.
Tomas Alfredsons film har en stemning som ligger plassert på midtstreken mellom grøsseren og dramaet, og egentlig tror jeg det er et av de beste stedene man kan oppholde seg hvis formålet er å utforske menneskets plass i nåtidsfilmen. Det får ikke nytte om von Triers trend-følsomhet førte til stilistisk elendighet – dette er komboen mellom evigheten og øyeblikket, mellom alvoret og eventyret.
Den bleike guttungen er et mobbeoffer uten klager. Av merkelige magisk-realistiske grunner flytter det inn en dyster og øm vampyrjente i blokka. Hun dreper enkelt og udramatisk slik sultne dyr gjør det. Men hvis du gir dyret et navn, vil det følge deg lojalt resten av livet.
Man må elske slik de utstøtte gjør det.
Alfredsons stil er egenartet. Det er som å befinne seg i drømmelivets dictionary; her er alle ordene gjenkjennelige på en fremmed måte. Kollisjonen mellom den romantiske vampyrmyten og den sosialrealistiske anti-drømmen om Sverige er som et klassisk møte mellom tyngdekraft og vektløshet, mellom noe og ingenting.
I tillegg er «La den rette komme inn» (henta fra Morrissey-sang) en dyster svensk «Twilight», en fortelling om en gutt som er så sviktet av alle at en superheltinne må redde ham. Jeg husker det nå: Dette er ikke egentlig min sort film, men den sliter meg i stykker.
Følg meg på Twitter: @arilabra