Ingen i familien trodde på ham, og begge foreldrene ble alvorlig lei seg da han ville bli guvernør i Texas. Guttungen til gubbe-George var Katthults mest berykta snickarbod-spikker, men se om han ikke ble amerikansk president. I to perioder! Og det var han som omsider velta familie-nemesisen Saddam mens verden og resten av FN satt og så på med forskremte diplomatiker-blikk.
George W. Bush er antakelig den viktigste realiseringen av Den Amerikanske Drømmen. I åtte år ble amerikanerne styrt av en av sine likemenn, for på stillaser og i gatekjøkner gikk det ikke mange vanlige arbeidsfolk som hadde dårligere greie på politikk en George W.
Oliver Stone har laget en nesten stillfarende. ydmyk og beskjeden film om mannen som invaderte Irak nesten helt aleine fordi Dick Cheney garanterte at Saddam Hussein hadde atomvåpen og fordi han ville være bedre enn faren.
Det var lett å holde hekkan med Bush. Men Stone underformulerer mannen og gjør ham mer sørgelig enn latterlig. Bush var kverna rødt hage-kjøtt i ei isoporkasse med balsamico-marinerte kyllingfileter.
Filmen «W.» har nesten bare skjønne scener. De er ikke overdrevent nu ork-ironiske eller oppsiktsvekkende forhudsløftende tabloid-biografiske. I snedige små sketsjer skildrer Stone en talentløs overklasse-gutt. Han får kjeft av paps for alt. I fortvilelse tyr han til politikken, som han kaller «familiebedriften».
Stone er ingen sosiolog og han forklarer ikke de mekanismene som gjorde at George Bush kunne bli valgt til noe som helst. I stedet får vi møte den spontanistiske livs-snubleren fra college-fylla til han oppdager at det ikke fantes våpen til masseødeleggelse i Irak. Rundt ham hisser en gjeng mørkeblå hauker med stålnebb, som maktglade kanslere rundt en barne-konge.
Josh Brolin spiller Bush med den egen form for tom-øyd jovialitet som av og til kjennetegner de som er flinke til å omgås folk uten egentlig å skjønne verken bæret eller busken. Rundt ham trives skuespillerne som bakterier i bassenget: Thandie Newton er en nesten kroppsløs Condolezza Rice, Scott Glenn spiller Donald Rumsfeld som en slags giftslange i barnekrybben og Richard Dreyfuss er Dick Cheney med et iltert Napoleon-kompleks; han er ute for å skape et imperium i Østen. Elizabeth Banks er fantastisk lojal som Laura Bush, og pappa George spilles med et ovalt sukk av James Cromwell.
Det mest overraskende med Bush-filmen er stadig vekk at den er tilbakeholden. Bare én gang slipper Stone seg løs: Han lar Bush og gjengen planlegge invasjonen i Irak mens de vandrer seg vill på ei diger slette. Bak spilles temasangen fra den gamle TV-serien «Robin Hood».