I lange sekvenser blir filmen så visuelt enkel at du får følelsen av å se en oppføring av et Beckett-stykke om tilværelsens umulighet på Det Norske Teatret.
«The Spirit» kunne blitt en normalstilig handlingskrim. Men Marvel-biotopen blir ofte utsatt for en latterlig filmatisk religionsdyrkelse. Det blir et mål at tegneserie-filmatiseringer skal se ut som papir-originalen, mens den burde ha liknet en film.
Hvis man først aksepterer den puritanske filminga, inneholder «The Spirit» ganske mye uventa humor. I stedet for å utvikle seg til en pompøs dyrkelse av Byen med det kalde hjertet, blir dette en evigvarende Saturday Night Live-sketsj, der skuespillerne etter hvert agerer tegneserie-raringer i en smilekynisk utdriting.
Det dukker opp sausete replikker som «Du var død. Like død som Star Trek». Når Sarah Paulson i Deborah Kerr-versjon flørter med Gabriel Macht, sier hun «Jeg ville likt å obdusere deg.» Superskurken Samuel L. Jackson er Gestapo-nazi og hobby-kloner, og rumpa til Eva Mendes ser ut som en JLo Revisited-ting som man vanligvis tar avstand fra ved åpningen av KrF-møter. Alt dette er vittig. Hovedpersonen har et slips som er rødere enn Dag Solstads ungdom, men han går i helligånd-kvite tennissko uten mote-troverdighet. Det er fordi han skal sjekke opp damer. Nattklubben Cobra i 1985. Alt dette er også vittig. Men engasjerende er det knapt. Handlingen handler om krukka med Herakles' blod. Mange tror at det var fredagskveld-programmene i NRK1 som fant opp udødeligheten, men det var altså Herakles. En gammel mann. Hele byen kjente ham.