Med utgangspunkt i et dikt av Robert Frost forteller Lee historien om den fæleste pappaen på denne siden av patriarken Abraham. Gamle eselfjes Willem Dafoe spiller mislykka forfatter og misfornøyd universitetslektor som plager vettet av sønnen sin av grunner som antakelig må være akademiker-terapeut for å kunne sette egennavn på.
Familien kommer sammen etter mange år da alle er voksne, og det samværet starter med en idiotisk trafikk-ulykke som fører til at Julia Roberts ikke får være med lenger. I noen ekstremt smertelige tilbakeblikk får vi se hvordan forfatteren Ryan Reynolds blir psykisk torturert av faren. Det er gjort med en nesten thriller-kald sadisme, og etter hvert avskyr du faren så intenst at du skulle ønske at han ble flådd av et dovendyr med sløve negler.
Det fine med filmen er skuespillerne som reflekterer familiens ambivalente kjærlighetstvang. De er bra nok til at de stillferdige av dere antakelig vil like filmen. Amerikanere kan dette med å komme sammen i store hus med triste ansikter, og Lees film går en imponerende steady lysløype mellom hemmelighetene fra fortiden.