Den oppskrytte lille kosefilmen «Fatso» er en kjønnspolitisk markering av skoleflinkhet som kunne blitt brukt i konfirmantundervisninga til Humanetisk Forbund.
Det fineste med filmen er rollene. Nils Jørgen Kaalstad spiller avmakts-kåt tjukk alenegutt med ubesværet selvfølgelighet. Ansiktet hans har så naturlige, nervøse trekninger at jeg etter hvert trodde at han må være sånn, for de kronisk usikre har en fellesglobal palett med sjenerte hudfarger og fysiske unnvikelses-manøvrer som antakelig har preget nevrotikerne helt siden de var alger. Skuespilleren er et funn. Dessuten spiller Kyrre Hellum en akkurat passe gjennomskuelig revytype som Filip (med Ginger Baker-hår). Han er bløffernes bøgwall.
Temaet i filmen er at Rino onanerer så mye at han får hallusinasjoner om at alle kan se at han er pervers. Scenen der han runker og pusser tennene i takt er en fantastisk konstatering av livsfunksjonenes automatikk hos sunne menn. Men han ville helst ha ei dame. Og etter hvert viser det seg at han ikke vil ha hvemsomhelst. Som en naturlig fortsettelse av fantasilivet forestiller han seg å bli kjæreste med den sivsvenske snupperuskan-blondinen Malin, som ser ut som en utvokst Annika i småbyshorts og har trusene i kjøleskapet.
Rino er så desperat at han til og med utforsker de intime tinga hennes da hun flytter inn som leieboer. Han gjør det han må, uten å føle Guds blikk, mors blikk eller øynene til den internasjonale kvinnebevegelsen «Hold Øynene For Deg Sjøl, Din Fattige Feiting».
Mange gode poenger oppstår etter hvert, og de har to ting til felles. Filmskaperne syns det er vondt og urettferdig at folk blir vurderte etter kroppen sin. Man skal ikke tingliggjøre kvinner. Du kan liksom føle påvirkningen fra Barne-TV-brakka på Marienlyst som konfesjonsfrie kjerkeklokker i vinden. Filmfolkas gode vestkant-oppdragelse forplanter seg også til en litt feig og politisk korrekt bruk av bilder, for Rinos desperate seksualitet kommer bare til uttrykk i friske tegnefilm-utsvevelser. I det virkelige livet paraderer damene som sjuårsgrense-fenomener som alle medvirkende trygt kan vise fram for mor eller konas venninner si uten å skjems. Drømmedamene til Rino har faktisk klut i skrittet.
Men utenom det er «Fatso» en streit og ærlig mannsfilm med verbalfriske ressurs-damer og mange fornuftige ting.