Så sitter man der med utdelte 3D-briller og ser knapper og flaggermus komme fykende. Man vil snu hodet vekk for å unngå at en nål syr i deg eller heksas knokkelfinger stikker deg i øyet. Animasjonen er drevent laget og gir et sug av bevegelse gjennom den tredimensjonale opplevelsen.
Vi er så vant til å se levende bilder i to dimensjoner at 3D-inntrykket først virket sterkt. Men etter hvert blir man bortskjemt. Virkningen avtar. Tyngden av brillene som må henge utenpå mine egne briller, irriterer.
3D er med andre ord intet must for animasjonsfilmen som sjanger. Fortsatt vil enhver suksess avhenge av et godt manus.
I så måte er Coraline-fortellingen slett ikke verst. Storyen er spunnet over skrekkinngytende elementer. Hun er det ensomme barnet som opplever at mor og far slett ikke har tid til henne. Da den lille familien har flyttet inn i nytt hus, finner jenta en hemmelig dør som leder til en parallell verden. Der bor en kjærlig mor og far, må vite. Eller?
Regissør Henry Selick er god til å skape ubehagelig stemninger og få oss til å ane at ikke alt er slik det ser ut på overflaten. Særlig bruken av knapper til øyne gir et ekkelt signal om mangel på syn og menneskelig innlevelse.
Mange flotte detaljer velter ut av manusets overflødighetshorn. Eventyret er krydret med snodige mennesker og dyr, dels som fyllstoff, dels som hjelpere for Coraline i hennes prøvelser.
1 time og 40 minutter med visuell overflod føles likevel i meste laget mot slutten. Det er brutalt å si det, men Selick burde våget å stramme inn.
kristin.aalen@aftenbladet.no