Som usynlig resonansbakgrunn ligger det hektiske, høyteknologiske storbylivet der mobilen er et selvfølgelig middel til kontakt mellom mennesker. Men hva hvis du reiser til et sted uten mobildekning og uten alle nymotens fritidstilbud? Til en tilværelse der du lærer å «skumre», det vil si nyte skumringstimen ved det blågrønne havet.
I sitt manus lar regissør Naoko Ogigami den unge universitetsprofessoren Taeko bli lei av bylivet. Med en kjempekoffert ankommer hun et strandhotell på en av de subtropiske øyene i Okinawa, sør for Japan.
Nydelig, lun humor oppstår i de stille rommene mellom Taekos forventninger til ferien og det hun faktisk opplever. På hotell Hamada er gjestene så få og rare, tempoet så lavt og forlystelsene så enkle at professoren forsøker å skifte hotell. Det går slett ikke slik hun hadde tenkt. Forvandlingen av Taeko i løpet av storyen er betagende.
Men dette er ikke filmen for den som forventer heftig action. Ogigami belønner kinogjengere som innstiller mottakerapparatet på den rolige frekvensen. Regissøren skaper rare, uventede situasjoner, godt hjulpet av et lett stilisert kroppsspråk hos de snodige personene vi blir kjent med.
Svært sjarmerende er den sentrale plass Ogigami gir matlagingen på kjøkkenet. Et ledemotiv i måltidene blir de sure plommene som hotellinnehaver Yuji tror hjelper mot de onde dager.
Anbefales alle med tålmodig øye for de små detaljer i livet.
kristin.aalen@aftenbladet.no