Den spanske regissøren Julio Medem ble fristet til å skrive filmmanus etter at hans 22 år gamle kunstnersøster Ana omkom i en bilulykke. Hennes naivistiske bilder har han tilpasset en story om 18 år gamle Ana fra Ibiza. Hun har vokst opp hos sin far i en eksotisk hule med storslått havutsikt. Huleveggene er dekket av Anas malerier.
Vel. Så dukker Charlotte Rampling opp som spansktalende kunstmesén og lokker Ana til sitt kunstnerkollektiv i Madrid. Dermed dras den hampehårfriserte unge kvinnen inn i et avantgardistisk miljø der hun utfordres til å utforske seg selv.
Fortellingen er greit komponert i avsnitt fra 10 til 0, akkurat som nedtellingen til hypnotisøren som får Ana til å gå inn i sitt underbevisste. Slik dras vi med på en filmatisk reise til Sahara, fjellet K2 og New York.
Der det butter hos meg, er i den helhetlige framstillingen av Ana. Tar man Medems story bokstavelig, påstår han at hun får kontakt med sine tidligere liv som berbisk kvinne i ørkenen, som fjellklatrer i Himalaya og som indianersquaw i Nord-Amerika. I alle tilfellene dør hun 22 år gammel.
Litt lettere går det hvis man tolker Medems nedtelling symbolsk. Skjønt på ingen måte hyggeligere. Manusforfatteren legger tidlig inn premisset om at alle menn er voldtektsmenn og alle kvinner horer. Forestillingen løftes i siste avsnitt opp til et ubehagelig klimaks, men gir slett ingen skjellsettende innsikt.
Medem har tidvis fine poetiske kvaliteter i sitt filmspråk. Men altfor ofte glir han over i svulstig-erotiske påfunn. Som dette: Her er en banan — vil du suge den?
Sukk. That sucks.
kristin.aalen@aftenbladet.no