Men selv om historien blir som ketchup i 17. mai-køen, funker den faktisk fint.
Det starter med at Keanu Reeves klatrer i nydelig pulversnø som antakelig ble laget for slokking av brann. Han finner en Niagara-lampe. Seinere i filmen opptrer Reeves som den underlige ånden fra lampen og skremmer opp Central Park i en organisk rustning. På det tidspunktet har bakteriologen Jennifer C, (Nic Cage er astrofysiker i sin film) blitt tvangshenta av Myndigheter i gipsmaske og må uttale seg om utslettelse av Jorden.
Kathy Bates spiller en umedgjørlig forsvarsminister som antakelig hadde invadert Nord-Korea hvis de gikk over til diet-Coke uten tillatelse av FNs sikkerhetsråd. Hun vil duellere ved soloppgang, men sånn er ikke denne filmen, for Keanu er en slags Gore, som kommer til menneskene for å true dem med sentimentalitet.
Dette skjønner bare Jennifer og sønnen hennes, og de hjelper den dystre verdensrom-utsendingen så godt de kan under vanskelige tilhøve, for tekno-Tarzan skyter på teflon-roboten, og menneskene hører som vanlig ikke på fornuft.
Filmen er en nyinnspilling av sci-fi fra 1951. Den gang var det sånn at romfolka hadde bestemt seg for å ta jordboerne hvis de ikke holdt fred. I år er det selvsagt sånn at de blir utrydda hvis de ikke slutter å forurense. Tidene forandrer seg, men moralismen består.