I verste fall kan de føre til at det finnes flere versjoner av deg, og snart vet du ikke hvem som er du og hvem som er deg.
Lena Headey i hovedrollen gjør filmen til noe mer enn en slak repetisjon av fortellermessig nedoverbakke. Hun ser ut som en troverdig miks av Grace Kelly og Audrey Hepburn, og siden dere ikke aner hvem de var, skal jeg legge til at hun er en slags Tone Damli Aaberge med så lang hals at hun ville kunne spise lett-salat fra de høyeste trærne.
Etter bilulykke får Headey hallusinasjoner, som er blant de ubehageligste nasjonene som finnes. Det drypper fra taket slik man opplever i japanske grøssere, og på loftet ligger klovnemaska fra King-grøsseren «It». Dansken Ulrich Thomsen spiller terapeut med et profesjonelt alvor som har som hensikt å øke behovet for lykkepiller. Han må dessuten være dubba for han snakker ikke engelsk slik Eddie Skoller gjør.
Jeg så filmen samtidig som Viking spilte tekst-fotball på pc-en min, og svigerinna til Headey gikk på en skikkelig dusj-smell akkurat samtidig med at Raymond Kvisvik scoret på Stavanger Stadion. Det økte uhyggen.
Denne vil dere se. Ikke spør hvorfor den heter «The brøken».