Det blir bare laget nye James Bond-filmer fordi det ikke går an å la det være. Men myten om den elegante men psykopatisk uinvolverte agenten og hans truseflørtne jobb-grafsing ble egentlig gammeldags samtidig med at mamelukkene byttet navn til panties og ble etterlatt på hybelgolvet for godt.
Det røper seg allerede i starten. Nakne kvinneskygger ligger under fortekstene som skumringskatter. I gamle dager fikk kinogjengere prostataverk og pannehår når de fikk se silhuetten av ei naken dame. I dag bør dama minst være utenriksminister i Amerika for at noen skal gidde se opp fra smågodtet.
Det er ikke mange gode scener i «Quantum solace». Agenten sjøl er ufikst sur, og det er ikke lov når man skal framstille en mektig merkevare som 007. Daniel Craig er ikke en dårlig skuespiller, og han kunne godt ha blitt en brukbar Bond dersom noen ba ham leke seg. Det er ingen sammenhengende action-eleganse i filmen, bare nevrotiske bildekutt og oppjaga småskurk-irritasjon. Følelsen av rom og tid mangler. Verden er laget av rom og tid. Her må byggesteinene ha vært rom og cola.
Dessuten er slagsmålene som pinlige minner om bulgarsk action, Olga Kurylenko er bare en insinuasjon om arbeidsledighet i Ukraina og hovedskurken ser mer ut som en optimistisk Aker-sjef enn egentlig en verdenstrussel. Det er ikke så rart. Mathieu Amalric bygde skikkelsen på Sarkozy og Blair.