Vi starter med en infam underdrivelse: Jostein Gaarder var aldri noen stor Artaud-mann. De fleste vil forbinde ham med snill furu og smil gjennom terapeut-skjegg. Jeg har litt dårlig samvittighet for denne filmen, for jeg kan se hovedrollejenta Marie Haagenrud spiller rørende, og at mange mennesker vil bli oppriktig følsomme av filmen om den kreftsyke jenta. Derfor er det smertefullt, men uunngåelig å skrive at dette er banalt, kvasi-religiøst piss for middelaldrende kultur-sukkere, og at en reportasje av kyllingslakt på Jæren bringer oss nærmere erkjennelser av døden enn dette holdningsfattige tomsnakket.
Det gode i filmen er skildringene av foreldrene. Det dårlige er den besøkende engelens idiotiske dobbeltrolle. Han er for det første bare en trist og naiv projisering av jentas redsel for døden. Han kan bare være det hun tenker. Men på den andre siden gjøres han til en litt pussig moromann-utsending fra det uvirkelige, en kvitkledd kristenklovn med litt dustete new age-sjarm og ikke tilholdssted verken på jorden eller i himmelen. Advokatparet Gaarder & Nielsen seifer den. Nei, de har ikke sagt noe om engler, bare om døende barns fantasi. Samtidig representerer den vingeløse måka en slags billigtrøst for de utrøstelige.
Å poetisere barns død er regna som ufint hjemme hos oss. Og det føles like brutalt hver gang.