«Pride and Glory» kan oversettes på flere måter: «Stolthet og prakt» eller «Hovmod og herlighet». Poenget er at New York-politiet har prektige idealer å ivareta for å verne metropolens borgere mot lovløshet.
I stolt bevissthet om slike verdier har sønnene til den pensjonerte politimannen Francis Tierney sr. gått i farens fotspor. Men akk, et eller annet sted i løpet av årene som gikk, en eller annen gang i møte med et kriminelt miljø, gled noen politifolk fra «stolthet» over i «hovmod», fra ærlighet ut i gemen løgn.
Hvorfor? For å mele sin egen kake og spe på lønna. Og så, hvis noen skulle finne på å beskylde etaten for selv å ha svin på skogen, skulle man redde ansikt ved å glatte over.
Regissør O'Connor og hans medmanusforfatter har snekret en solid story rundt politifamilien med far, sønner, koner, svigersønn og barnebarn. Det man virkelig kan like, er viljen til å lage noe mer en bare en mekanisk «hvem drepte ofrene»-jakt.
Således dempes den testosteronstyrte thrillersjangeren, til vanlig så velutstyrt med biljakter og skytescener. «Pride and Glory» vipper over i en verdikamp mellom mennesker som ikke bare er tapre helter eller onde skurker. De er sårbare, enten det skyldes en elsket kone som snart skal dø av kreft, eller at man står midt i en ulykkelig skilsmisse. Eller har en familie å leve lykkelig med. Det er påtakelig hvordan kvinner og barn blir symbolbærere for de rette og sanne livsverdier.
Jon Voight, Edward Norton, Colin Farrell og Noah Emmerich utformer sine politifigurer på fortreffelig vis idet den moralske kniven setter dem på prøve.
Likevel går jeg litt skuffet fra det hele. Hvorfor lar regissøren kvinnene forbli passive i kulissene? Hvorfor preges ikke slutten av et tydeligere oppgjør?
Svaret er at den mannsdominerte thrillersjangeren seirer. Den krever et klimaks for fulle sirener, med gisseltaking, gatekamper og blodig slåssing. Det er slik menn ordner opp for å gjenreise stolthet og ære.
Da får heller kvinnene være hjemme og legge barna.
kristin.aalen@aftenbladet.no