La meg forresten legge til at sluttscenene rett før den bolivianske hæren fanger Che Guevara minner betenkelig om strukturert skyting. I enkelte lange minutter oppstår noe som kan minne om cowboyfilm. Han med det svarte skjegget kryper ned bak en trestamme og skyter han med det svarte skjegget, og så knerter han med det svarte skjegget han med det svarte skjegget som vifter til kameratene sine. Med svart skjegg.
Og siden jeg først driver og legger til: Når de henretter commandanten (det bør ikke være noen overraskelse at hovedpersonen dør), så skjer det plutselig i et imitert dataspill-perspektiv. Det er som å bli skutt i for eksempel «Half life 2», uten at Soderbergh egentlig bygger opp til den stilistiske fabuleringen.
Steven Soderberghs demonstrative filmfjernhet nådde et klimaks med «Full frontal» i 2002, og Guevera-soga ligger ikke langt etter. Part Two starter med at Guevara er utkledd som en folkepark-skuespiller i Bolivia, og der holder handlingen seg. Nok en gang er han ute i jungelen, og nok en gang vaser han mye rundt i bakgrunnene mens folket spiller en motvillig hovedrolle. Da amerikanerne og den bolivianske presidenten manner seg opp til organisert motstand mot de bevæpna krigs-amatørene, får fortellingen nesten en slags struktur. Men på det tidspunktet hadde jeg kjedet meg så mye at det føltes skuffende at ikke regissøren holdt stilen helt til slutt.
Noen av dere liker kuriøse ting. Matt Damons gamle flukt-venninne Franka Potente dukker opp som den litt triste og trøtte Tania, mens Damon spretter fram fra småskogen som oppbragt lege.
På det ideologiske planet bygget historien om verdens mest berømte plakat seg opp til et slags klimaks ved at Guevara sier at det å bli revolusjonær er det høyeste nivå et menneske kan oppnå. Det står i en ironisk kontrast til at filmen er laget med en omstendelig distanse som røper den fullkomne likegyldighet.