Historien bak «Defiance» er fantastisk, men filmen er overtydelig som en ambassade-brosjyre. I 1941 hadde tyske soldater og lokale quislinger laget ghettoer for jødene i grenselandet mellom Polen og Russland. Da de første jødene ble slaktet, tok Bielski-brødrene med seg en liten flokk med slekt og venner og rømte til skogs. Etter hvert ble en ambulerende landsby av kvinner og menn, unge og gamle — men alle kjempende jødiske partisaner - som flyktet fra overmakta og stjal mat. Fanget mellom mannen med den store barten og mannen med den lille barten valgte de å gjøre det jøder lærte seg mange år seinere - de tok igjen.
Filmen er et tidskorrekt innlegg i debatten om jøders rett til å slåss når de blir angrepet, men poenget er ikke påtrengende. Den er også en historie om at noen ganger er det sånn at bare de som kjemper, overlever. Men først og fremst forteller filmen en sann exodus-historie fra eventyrskogene i Øst-Europa.
Den hadde fortjent en film med dramaturgisk driv i stedet for å se ut som sentimental regnskapsførsel. Dette er like gammeldags som Kautokeino-opprøret og nesten en skole-demonstrasjon av alt det som unge filmskapere forsøker å unngå. Menneskene skildres i tablåer og anekdoter. I stedet for å følge personer i overraskende handlingsdriv, stanser filmen og lar dem holde taler til hverandre. Løper i skogen. Stanser og snakker med parodiske aksenter om at de må slåss, men ikke bli umenneskelige. Flykter i skogen. Stanser og snakker om at de må slåss, men ikke som dyr. Flykter i skogen. Stanser og snakker om hvor sultne de er. Alt skal med.
Resultatet er en mosaikk der man betrakter smerten uten å føle den.
Til slutt tar tyskerne igjen den fillete flokken av landsby-soldater, bevæpna kvinner, barn og gamle, og da starter en shoot-out som du kjenner i den følsomme filmdelen av magen uten at skildringen blir pinlig.