Filmen er blitt en blek avskygning, ja til dels et plagiat, av den storslåtte «Babel» av meksikaneren Alejandro González Iñárritu. Hør bare:
Et ektepar i New York har en dagmamma fra Filippinene. Hun har forlatt sine barn for å tjene penger i det rike USA. (I «Babel» var hushjelpen fra Mexico). I «Mammut» veves menneskeskjebner i USA, Thailand og Filippinene sammen (i «Babel» var det USA, Mexico, Marokko og Japan).
Men rett skal være rett, Moodysson forsøker seg på en viktig tematikk: Hva er det som dypest sett betyr mest for mennesker i deres små hverdagsliv? Filmskaperens svar synes å være «kvalitetstid mellom foreldre og barn». Men personene i «Mammut» erkjenner i stigende grad at jobben de har valgt, ødelegger de gode, nære familiesamvær.
Dermed sliter dagmamma Gloria når 10-åringen hennes gråter i telefonen hjemme på Filippinene. Kirurgen Allison i New York kommer utmattet hjem fra sykehuset og ser at kontakten med hennes oppvakte datter glipper. Forretningsmannen Tom, på tur i Bangkok, roter seg bort på de thailandske strender.
Men én ting er å presentere en tematikk, noe annet å skape ny innsikt hos skikkelsene gjennom hendelsene. Jo, Gloria og Allison tvinges til å ta nye valg. Men Tom — hva lærer egentlig han?
Moodysson klarer ikke å gi de mange handlingstråder den dramaturgiske behandling de fortjener. Slik ender det storslått anlagte i ikke å gjøre så sterkt inntrykk som det burde. Synd!
kristin.aalen@aftenbladet.no