«Lakeview Terrace» er et forbilledlig klart eksempel på velspilte filmer som det følger irritasjon med.
Det skyldes ikke egentlig at Samuel L. «The Man» Jackson spiller ur-furten politimann og nabolags-psykopat, for psykologiske konstruksjoner kan funke i filmer som betjener seg av det vi kan kalle poetisk urimelighet. Reine action-filmer, grøssere og harry-komedier har poetisk urimelighet. Ingen forventer at det skal skje noe naturlig i dem, og bare seere på ekstremt lavt turtall skifter politisk parti eller fjern-adopterer hvis noen detter og slår seg.
Trivselsfraværet i «Lakeview Terrace» oppstår fordi folk oppfører seg mer irriterende enn skremmende. Usannsynlighet kobles til imitert realisme, og dermed oppstår en drama-hermer uten verken bein eller armer på jorda. Det er sånn «Gran Torino», «Menn som hater kvinner» og «Slumdog millionaire» også ergrer vettet av filmkikkere med virkelighets-sans.
Patrick Wilson (oppsiktsvekkende bra egentlig) flytter sammen med sin afro-amerikanske hustru til en multi-etnisk Stokka i Los Angeles med uviltre villaer og ryddige hager. Der bor den store svarte haien: En voldelig og dominerende veteran-purk som tydeligvis har tilbrakt livet med å oppføre seg som en blanding av Tante Sofie og Dirty Harry uten at noen har sagt fy. Han liker ikke blandings-ekteskap. Det er liksom filmens paradoks. Tenk – en rasistisk neger. Uuuh.
Sam the Man gjør det Michael Keaton gjorde i «Pacific Heights» og Ray Liotta gjorde i «Unlawful entry» – han egler seg innpå familien og forsøker å ødelegge den ved tarvelige sabotasjer. Men det er ikke overraskende, og det engasjerer ikke lenger. Beretninger om dustete avvikere som har meninger om hvem som skal ha lov til å elske hverandre, er djupt uinteressante. Antakelig eksisterer fremdeles motstandere av gutter med langt hår, mennesker med solfaktor i huden, kvinner som ammer i parken og runde planeter, men de egner seg best som glemsels-materiale.
Flere anmeldelser: