I «Passengers» er Patrick Wilson en påkjenning. Han sjekker seg usjarmerende innpå Anne Hathaway, som er en så stillfaren og uskyldig krise-psykolog at hun kunne tilbrakt fjorten dager på Hardangervidda med Valla og Yssen uten å heve stemmen.
Hathaway ble antakelig ikke født. En av Disneys Snehvit-tegnere laget henne av kullstift og gammel vaniljepudding, og hun har så store, mørke Audrey-øyne at man får lyst til å bli optiker.
Fordi hun mangler normale aggresjonsevner utvikler historien om de mystiske passasjerene seg dit hen at Wilson og Hathaway blir kjærester og har sex, en kjønnslig forening som det må lages lover mot. Men det finnes en grunn til alt, og denne filmen betjener seg i hvert fall av poetisk urimelighet. Jeg røper ingen ting.
Handlingen er sånn: Patrick Wilson føler seg så klar og våken etter fly-ulykken, så han vil ikke gå i terapi hos den nyutdanna psykologen. Han vil bare dilte etter henne som Lassie bak pølsevogna, men i dette tilfellet er det altså han som har pølsa. Hathaway blir også mega-mystisk forfulgt av David Morse, som representerer flyselskapet og klenger smågrettent og skremmende. Og Dianne Wiest har ennå det zombiske Woody Allen-smilet, men hva gjør hun der?
Det finnes en forklaring på alt.