Deretter laga landsfolka hans filmen «Yeopgijeogin geunyeo» etter bloggen, og så gjorde amerikanerne «My sassy girl» og fikk den til å likne alle andre filmer.
Her er det med en fortellerstemme som utporsjonerer historien på en vittig-litterær overhead-måte som vanligvis er fingermerket til filmer som erstatter vidd med sjarm.
Jesse Bradford ser ut som en jentespeiders anstendige storebror og han snakker som Donald Duck i så lange, kjedelige setninger at han antakelig har spyttkjertler i stedet for testikler. Så har vi den sjosne jenta. Elisha Cuthbert spiller en psykologisk uforklart personlighets-vegrer som detter når hun står, og det er ikke fordi hun bærer Liberaces støvletter. Alt hun gjør blir galt, og egentlig lukter det Erlend Loes uforløste kvinne-mismot av filmen. Kjuteberta er utagerende på den måten som plager vettet av menn, fordi de blir kåte (som de også blir av kirkevinduer, epler, hullemaskiner, Ellos-kataloger og asfalt-sprekker) og skremte samtidig. Bradford kunne hett Breidfjord og vært trilobitt-student i Trondheim, for han preges av en nyfødt tuslethet som norske film-menn er kjent for.
Etter hvert funker filmen ganske bra som en romantisk komedie. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje blir alt romantisk etter halvannen time?