Livsførselen består av en rørende pragmatisk og improvisert rettferdig samling ritualer som belønnes hver gang du ser inn i dine lykkelige barns øyne. Livsførselen består av så små detaljer at de kan uttrykkes i hundredeler. Livet er noe som ikke beskrives med desimaler, men med versaler (store bokstaver). Livet er den gigantiske risikoen som du av og til lurer på om du ønsker at barnet ditt skal oppleve. Vil du virkelig at det skal løpe forelska, barbeint og gråtende over den våte brusteinen i en nyoppdaget hovedstad på lidenskapelig jakt etter en eller annen hormonsmerte?
Det er ikke lett, det der. Woody Allens geniale livsstil-satire «Vicky Cristina Barcelona» handler om to unge amerikanerinner som har valgt hver sin livsvei. Vicky vil leve et rasjonelt liv med hensiktsmessige frokostblandinger og en forutsigbar ektemann (Doug, som betyr deig, nesten). Cristina innbiller seg åpent at hun er tilhenger av det frisinna og spontane, og hun omtaler seg sjøl som om hun skulle tilhøre Hans Jægers absinte tuberkel-avvikere. «Jeg er beryktet for å være krevende». «Jeg vil ha noe annerledes, noe mer.»
Så kommer hun til Barcelona og får oppleve de virkelige galningenes kompromissløse spontanitet. Og den analytiske venninnen blir destrukturert i det uforutsigbares kjødkvern.
Jentene beundrer Gaudis organiske formasjoner, men de skjønner ikke at de ser irrasjonalitetens estetikk. Ikke før de møter den pågående spanske kunstneren Javier Bardem og den tidligere kona hans, spilt av Pénelope Cruz. Da amerikanerne etter helsesøsterlige innvendinger blir med på flytur til Oviedo med den forventningsfulle elskeren, kommer tordenværet som et vardøger og en advarende viftefinger fra småfulle, gitar-elskende spanske dioser. Dette går aldri bra.
Det gjør ikke. Den nevrotiske nyork-bohemerinnen havner i en bifil livstrekant som blir styrt av en steingalen, men genial ekshustru. For de med kjentfolk-tenning betyr det faktisk at dette er filmen der Penelope Cruz og Scarlkett Johansson har sex uten at vi får se det. På den annen side: Planleggersken detter fra hverandre som klima-argumenter og ender som et intellektuelt bløtdyr uten evne til egentlige avveininger. Grunnen er logisk. Hun treffer en mann som ser på ansiktet hennes når hun hører musikk og forteller om det. Dama er solgt. For romantikk er å selge sin sjel til djevelen.
Det er nesten samme budskapet som i Boormans «Picnic med døden»: I jungelen bor dyra. De er ikke fargerike og interessante, de eter folk.
Filmen handler også om Barcelona, en by der alle ser vakre ut i sitt eget speil. Aldri dra dit.