Det starter med en nesten fullmektig-grå saklighet og utvikler seg via politisk skremsel til en rørende film om at vi skal lede hverandre i elendigheten og vokse på det.
Det starter med at en ung mann blir blind mens han kjører bil. Det er nifst og rart. Besynderligere blir det da den hvite blindheten også rammer noen andre, og direkte ubehagelig blir handlingen da en stor del av menneskeheten famler rundt i en blindhet som gjør dem både ubehjelpelige og egoistiske. Siden historien er hentet fra en roman av portugiseren José Saramago, reagerer myndighetene med å stenge alle de blinde inne i konsentrasjonsleirer, der de må ta vare på seg selv etter et slags «Fluenes herre»-prinsipp.
Skuespillerne er perfekt til stede i de uvanlige rollene, og handlingen nærmer seg en moralfilosofisk satire. Du kan finne Sartres helvete her, for straffen er virkelig de andre. Du kan kanskje oppleve Guantánamo, du kan dikte alle slags yndlingstemaer inn i den moralske fiksjonen som forteller om menneskets make-up-tynne etikk. Kvinnene omgjøres til valuta i de blinde villdyras anarki, og mord blir den svakes eneste utvei.
Folk som føler at lederne i Aftenposten ikke alltid forklarer slemme folks natur, vil oppdage sareptiske mengder allegorisk stoff.