Coen-brødrene har med rutinert destrukturalisme tatt innholdet ut av det meste og erstattet det med en litt gammelmanns-snurt bedrevitenhet. Dette skal jeg ikke si mer om, for sola har gått ned.
«Burn after reading» er bare halvt en Coen-film. Det finnes et energisk, men høytidelig idioti hos CIA-erne i Langley, og John Malkovich har sint overlegefjes og globalistisk flintskalle da han blir fratatt analytiker-ansvaret for Balkan. Han er dessuten gift med legen Tilda Swinton, som utstråler en profesjonell menneskeforakt som er så gjennomført at hun har sex med George Clooney. Og Clooney spiller en tidligere presidentvakt som i tillegg til å være hypokondrisk kjenner av golvplanker, også bærer en yrkes-paranoia som får mannen til å se ut som en dust med sjelden fugl-bevegelser i nakkevirvlene.
Handlingen settes i gang fordi Frances McDormand vil ha penger til kropps-fornyelse og restaurering, og hun lokker den uheldige Brad Pitt med på en nesten farseaktig penge-utpresning. Handlingen bevarer aldri den ironiske roen, men skvakler som hodeløs høne av gårde i et komedie-landskap der det faktisk ikke er mye nytt eller mye gammelt å hente.
Så hvor har det brakt oss? Til Woody Allen. Allen var den oppmerksomhets-mesteren som fant opp «make shit shine»-systemet. For at stadig mer lamme filmer skulle se interessante ut, hentet han inn kjente jentevegg-stjerner og lot som om de kunne spille film. Bye bye, Alan Alda, here's to you, Scarlett Johansson!
Brad Pitt spiller patetisk dårlig i «Burn after reading». Og Clooney er ei kløne, sjøl om han tilhører nevrotiker-eliten rundt Steven Soderbergh.
Likevel er filmen underholdende på en litt sjaskete måte. Ufiks, pinlig, men rar også.