Her står vi overfor et kulturskille. De som virkelig får til Max Payne på PS2, er elite-nerder, og de burde bo i egne bydeler med religiøse hodeplagg som Fantomet-strikkelue, Darth Vader-hjelm og elgcaps. Vi andre liker Mark Wahlberg, og det er også en form for religiøs fundamentalisme, for Wahlberg-fansen elsker at Markie Mark har stått opp om morgenen og pustet tungt på håndvåpnene sine. Etter det kan han gjøre hva som helst, og det heter underholdning.
I «Max Payne» starter den sorgramma politimannen i avdelingen for oppgitte saker, der han sitter med dobbeltsidig revolverbelte over skuldrene i tilfelle Killengren skulle dukke opp med maset sitt.
Så går han ut i bymørket for å finne den mystiske tredjemannen som drepte kona og bebien hans.
Der ute finnes alle de kule ultra-noir varslene. Djevelen bygger seg en hær av dop-avhengige. Svarte fugler fyller smugene med norrøn narko-uhygge fra Middelhavs-blå Body Shop-hylser. Rødkjoledama Natasha slurer med blikket som en dansk trailer på sommerdekk og oppfører seg slik jenter gjør hvis de helst vil bli tatt ut av listen over biskop-kandidater. Snøflaka er isoporlette og flyktige som engledun. På taket vandrer en steroidbygd tattoo-nazi med diger hakkekniv.
På den andre sida de dresskledde demonene: Beau Bridges ser så uskyldig ut med sin firkanta senatorkropp, men hva pønsker han på? Chris O'Donnell er degradert fra nittitalls-skjønnas til pingle-korpie med TrondViggo-frakk. Farmasien og våpenindustrien har gjort det igjen?
Payne er egentlig en Bronson, og man skal like dypskygge-indignasjoner for å føle seg vel med John Moores film. Jeg gjør.