Mike Leigh («Secrets & lies») tilhører proletar-grinerne i engelsk film, og noen ganger kan man lure på om han noensinne var utendørs og traff virkelige mennesker.
Sally Hawkins har vunnet en haug med priser for rollen som Poppy; en hysterisk ugjennomtenkt koffeinskvaldring for mennesker som syns at kvinner er festligere enn førskolebarn og bør leies i bånd gjennom livet, for de er ikke så rasjonelle. Poppy er barneskole-lærer og smiler oppstemt til telefonstolper, snøskyer, saltvannsreservoarer, sjåførskolelærere, problembarn, spesialpedagoger, asfalthuller, sykkeltyver og alle andre. Filmen kunne ha lært oss at godt humør er en privat ting, og kanskje gjør den det, for Poppy opplever at hun smiler så mye til en mann at han tror hun vil føde barna hans.
Det er også teit. Hvis det først er sånn at den rare jenta har et slags humør-handikap, så burde hun ikke stilles til ansvar for det.
Det er umulig å ikke like filmen, og det er umulig å like den. Som med popcorn. Velgjørende, men uten smak.