Charlie Kaufman har skrevet noen ganske stilige og rare filmer som «Being John Malkovich», «Adaptation» og «Eternal sunshine of the spotless mind», men som regissør har han åpenbart forskrevet seg. Philip Seymour Hoffman spiller en nyork-sutrete teater-instruktør som går inn i en eksistensiell fantasi. Han opplever en vulgær-surrealistisk identitetskrise, og innenfor et livslangt, gåtefullt gigant-teater blir kunstneren etter hvert til sine egne skuespillfigurer og omvendt. De blir han. Jeg er han og han er meg og vi er alle sammen. I'm the walrus. Googoogejoo!
En haug med gode skuespillere går ut og inn av fantasifulle deppe-identiteter, og den som har tenkt å holde ut i mer enn to timer, må ha klart for seg at hovedpersonen er en dedikert hypokonder og at personene har omtrent samme roller som pilleboksene i badeskapet. Personene er symptomer, og de føles sånn.
Kaufmans film har det til felles med zombie-grøssere at vi inviteres til å følge fantasifostre langt utenfor logikkens jurisdiksjon, og følgelig kan de gjøre hva som helst hvor som helst. Teknikken er kjedelig, men kanskje katarsisk, kanskje bare laget som en orgie i utpensla egosentriker-depresjon. Jeg går ut fra at Kaufman mener at New York er som dette, for han kjenner bare kunstnere.
De som ikke tror på Gud, men på farmasien, vil finne en grunn til enda flere sykdommer. De som ikke tror på piller, men på Gud, vil finne beviset for at et menneske uten dypere mening er kjedeligere enn avstanden mellom Mars og Venus.
Googoogejooo.