Denne gangen handler eventyret fra Hundremeterskogen om redselen for det fremmede, og hvor mye lettere alt blir hvis vi våger å være venner med dem som er annerledes enn oss selv også. Siden det lille kengurubarnet Ru er den største helten, lærer vi at også små kenguruer og heffalomper kan ordne opp. Og at det er greit å ha en klok og omsorgsfull mor i bakhånd.
En film som passer best for de aller yngste, og det er flott. Det er ikke for mange av dem.
Men egentlig er Ole Brumm like mye for voksne; eller folk kan glede seg over enkle utsagn med dypere mening. Filmen er bare en søt historie nesten helt uten hverdagslige filosoferinger.
Som voksen irriterer jeg meg voldsomt over Tigergutts lesping. Selv om påfunnet tilfeldigvis skulle stemme fra originalen, må den ikke være med i den norske utgaven. Tigergutt er enfoldig nok som han er, han trenger ikke en så hørbar talefeil for å fortelle oss det.
Det er ikke sikkert ungene merker seg lespingen i det hele tatt. Ikke før de har sett filmen for tusende gang hjemme.
Film er best på kino, også for de yngste.
eli.naesheim@Aftenbladet.no