Men først og fremst fordi historien er fjern som en senil bestemor og logikken så fraværende at Arne Næss ville ha fått angstanfall om han hadde slumpet innom denne amerikanske produksjonen.
Utgangspunktet er imidlertid ikke så dumt: Forholdet barn og foreldre — og hva som kan skje dersom noen forsøker å viske ut minnene om døde eller rett bare forsvunne barn ut av mødrene og fedrenes hukommelse.
Det er det som skjer i «The Forgotten». Julianne Moore i rollen som Telly Paretta sliter i ekteskapet og går i terapi hos psykolog. Hun erindrer at hun har hatt en sønn. Men sønnen finnes ingen steder - ikke på videokassettene, ikke i fotoalbumene, ikke i mannens minne og heller ikke i naboenes minne.
Er hun gal? Lider dama av tvangsforestillinger?
Vi tror jo det. Men så gjør hun ikke det likevel. Hun slår seg sammen med den lettere alkoholiserte eks-idrettsmannen Ash, som også etter hvert erindrer at han har hatt en datter, og sammen prøver de å komme til bunns i mysteriet.
Og det er på dette tidspunktet logikken slår krøll. Paret forfølges av tidenes mest inkompetente føderale agenter, personer blåses til himmelen og en mystisk usårbar mannsperson dukker opp som tankesluker. Det er tydelig at foreldrene som sendte barna sine av gårde på ferietur med er blitt hjernevasket og frastjålet alle minnene om sin kjære små. Men hvorfor? Og hvordan?
Det får vi aldri vite. Og det gis heller ingen forklaringer på de mange ulogiske hendelsene som filmen i sin kvasirealistiske stil er bygget opp omkring.
Slutten er dessuten patetisk. Og de mange løse trådene blir liggende i en eneste stor vase.
Men Julianne Moore er ganske god som herjet, men herdet mamma - og Dominic West heller ikke så verst som actioninnstilt pappa med minnet på gli.
Men du kan trygt styre unna «The Forgotten». En middels «X-files»-episode er både mer troverdig og spennende.
kjetil.wold@aftenbladet.no