Bare så vidt ute av tenårene reiste han til Hollywood og produserte verdens dyreste flyfilm, «Hell's Angels», fant opp halvkopp BH-en, flyttet sømmelighetsgrenser for sex og vold i filmindustrien, ble sjef for flyselskapet TWA og bygde Hercules: verdens største fly. Alt sammen mens han selv var en lidenskapelig og dyktig flyger, og pleide hete forhold til Hollywoods vakreste filmstjerner. Han var USAs første milliardær, og fryktet ingenting. Unntatt bakterier. Til slutt gjorde tvangsnevrosene ham til tidenes eksentriker. Han døde i 1976, 70 år gammel.
Howard Hughes er en av forrige århundres største helger og mest markante personligheter. Når han endelig skal portretteres på film, har stjerneregissør Martin Scorsese valgt å konsentrere seg om Howard Hughes' mest rosenrøde og spektakulære periode: fra han var i midten av 20-årene til i midten av 40-årene. De rundt 20 årene skildres i to faser, først den der alt går bra for Hughes, og så den da alt går galt.
Det er tydelig at Scorsese er en stor beundrer av helte-Hughes: våghalsen som alltid torde å satse videre da andre lo og sa det var umulig. Multikunstneren som ble best i alt han prøvde seg på. Perfeksjonisten som alltid strakte seg enda litt lenger. En mann som var genial fordi han var fullstendig fryktløs.
«The Aviator» er en film av den virkelig storslåtte Hollywood-typen. Her er det ikke spart på noe: spektakulære stunts og effekter, glamour, statister, tidsriktige miljøskildringer eller skuespillere fra øverste hylle. Topp kvalitet i alle ledd, helt ned til den minste birolle.
Leonardo DiCaprio har fortsatt ikke blitt helt voksen i fjeset, nå ser han ut som en litt falmet Titanic-Leo. Men han er helt fantastisk i den krevende rollen som Howard Hughes. Han mestrer med glans balansen mellom storentusiast, våghals, playboy, småpsykopatisk perfeksjonist — og den stadig mer paranoide og tvangsnevrotiske galningen Hughes utvikler seg til å bli. Uten ett sekund å falle for fristelsen til å overspille.
Så hvorfor er jeg ikke fra meg meg av begeistring over dette superhåndverket av en film?
Den første delen, den om helte-Hughes, er spektakulær, men først og fremst sladrespalteversjonen av Hughes' liv. Vi hopper fra bragd til bragd, fra tragedie til tragedie. Men med en karakter som Howard Hughes er det minst like interessant å få et innblikk i hva som får ham til å tikke som han gjør, som faktisk å få se hva han gjør. Her har Scorsese vært for lettvint. Det er først når det går nedover med Hughes, at vi endelig får et lite innblikk i mannens sjel. Så siste halvdel av filmen er den desidert sterkeste.
Filmen åpner med en barndomsscene som liksom skal forklare Hughes' bakteriefobi. Den er altfor lettvint og overfladisk, slik mange andre forsøk på å komme under huden på mannen også er det. Dermed sitter du og lurer på mye underveis.
Så når du går ut av kinosalen formelig tørster du etter å få vite mer om denne merkelige mannen, for å forsøke å forstå ham. Og det er kanskje en styrke?
«The Aviator» er noe så merkelig som en film som har en del ikke uvesentlige mangler, men som alle filmelskere likevel MÅ unne seg.
elisabeth.bie@ aftenbladet.no