Tenkte jeg fem minutter ute i Vibeke Idsøes regidebut «37,5». Og til slutt var svaret mitt egentlig «ja». Men idélånene er gjort med et varmt og ironisk raffinement som gjør at filmen likevel havner godt innpå den smale stien som kvinnerolleklisjeer er.
Mens 20-årskrisen og 30-årskrisen nærmest er dissekert i utallige filmer og tv-serier, kommer nå 40-årskrisen til heder og verdighet. Med de vanlige ingrediensene: venner, fiender, sjefer, kjærligheten, drømmene, usikkerheten. Her er det mye å kjenne seg igjen uansett hvilken alderskrise en befinner seg i. Og kanskje er det alvoret rundt den høyere alderen som er årsaken: «37,5» har i hvert fall mer dybde og vemod enn det som er vanlig i slike kvinnekrisehistorier, og det funker flott.
Selma (Helén Vikstvedt) er av den kvinnetypen som aldri får snakket ferdig, som alltid ender med å høre på de andres problemer, og som ender med rutinejobben ingen andre vil gjøre. Evnene er der, ambisjonene også. Men hun mangler selvtilliten og ståpåviljen som skal til for å sette seg selv uti livet. Derfor er journalisten Selma et lett bytte for monstersjefen Irmelin (Marit A. Andreassen) i Dagbladet, som konstant nedvurderer arbeidet og evnene hennes, og får henne til å føle seg som et null. At kjæresten plutselig forlater henne for en annen og at en parfymeriekspeditrise mener rynkene hennes trenger akutthjelp til nesten 1000 kroner krukken gjør ikke akkurat livet lettere for Selma.
Selma har lenge hatt en idé til en fast spalte. Men når hun kvinner seg opp til å presentere ideen sin for Irmelin, blir hun avvist og latterliggjort. Uten å røpe for mye: hevnen er søt — og raffinert.
Helén Vikstvedt er en perfekt type til å spille Selma, og gjør en fantastisk jobb i å presentere henne som den usikre kvinnen som samtidig er så lett å like. Damen som for de fleste er mest kjent som teatersporter, viser seg virkelig å være en flott filmskuespiller. Marit A. Andeassen gjør seg også flott som den grusomme sjefskarikaturen Irmelin.
I «37,5» er kjønnsrollene snudd på hodet: kvinnerollene er de sentrale, men sentrer alle rundt Selma, som bærer filmen fullstendig. De mannlige birollene er spennende og utradisjonelt besatt med blant andre Kåre Conradi (med en ironisk besettelse for kronprins Haakon) og Anders Basmo Christensen som homofilt ektepar. Filmen er for kort til at vi kommer under huden på de interessante typene disse birollene er, men de bidrar likevel alle sammen litt hver til å gi filmen varme og den ekstra prikken over i-en som gjør at du virkelig koser deg på kino. Derfor går det egentlig greit å overse noen logiske hull og litt trege vendinger i historien.
elisabeth.bie@aftenbladet.no